Post by Jon HaugsandJeg ønsker bare ikke å diskutere meg selv over Usenet, enten du har
rett eller ikke. Det er et forsvar for mitt personvern, ikke for mine
synspunkter eller noe annet.
Jeg diskuterer ikke deg. Ditt personvern kan ikke krenkes av andre som
sier noe som kan gjelde deg. Det kan bare krenkes av at du bekrefter det
eller gir fra deg informasjon som forteller noe om deg selv. Og du gir
faktisk ikke fra deg noen personinformasjon som noen misbruker her. La
meg si dette enda tydeligere: Det noen sier om deg på Usenet, finnes det
ikke en levende sjel som kan laste deg for. Mengden alvorlig
sinnslidende og moralsk avstumpede gærninger her er så stor at den som
velger å bruke det noen sier OM deg til å dømme deg, klart og tydelig
forteller deg at de er alvorlig sinnssyke selv. Slike mennesker må man
bare takke for at «outer» seg selv.
Post by Jon HaugsandOm du mener det er riktig å diskutere en tilfeldig persons
sykdomsbilde på Usenet,
Og det var? Du er åpenbart ikke hevet over falske beskyldninger for
alvorlige lovbrudd for å forsvare deg og beskytte dine misforståtte
personvernhensyn. Dette avdekker en syk type ondskap hos deg som jeg tar
ad notam og ikke vil glemme. Du viser her at du er uberegnelig og
forstyrret og vil gjøre hva som helst for å beskytte deg hvis du bare
FØLER deg truet. Slike mennesker gjelder det å legge merke til, for de
kan eksplodere når som helst under det presset de ikke takler. Hvis
bolverket ditt mot verden er så vanvittig dårlig som du her gir inntrykk
av, forklarer det til fulle hvorfor du overkjøres av dagens virkelighet
og hvorfor du tolker det som skjer andre på denne måten.
Slike falske beskyldninger er faktisk et godt bevis på at det noen sier
om andre her ikke kan tillegges vekt av rimelig oppegående mennesker.
Fakta: Jeg diskuterer ingen tilfeldig persons «sykdomsbilde» på Usenet
bare fordi du har personlige vansker med å takle det jeg skriver og tar
deg personlig nær av det. Å diskutere noens «sykdomsbilde» ville faktisk
ha vært et alvorlig lovbrudd, men du er altså hverken ærlig eller
redelig nok til å forstå at slike falske anklager nødvendigvis bærer
vitne om at din dømmekraft er så dårlig at du ikke klarer å skille et
ekte tilfelle av å spre sensitiv medisinsk informasjon fra noe du finner
på for å beskylde noen for når du ikke tenker klart, men skal hevne deg
og forsøke å skade andre med løgn. Det er slik simpel fremferd som
nødvendigvis må falle tilbake på deg selv. En slik falsk anklage er noe
du er nødt til å stå ansvarlig for helt på egenhånd. Ingen andre kan
lastes for at du lyver og beskylder meg for noe jeg ikke har gjort,
uansett hvor store personlige problemer du sliter med. I et
informasjonssamfunn som det Usenet er del av, vil en slik syk påstand
bety at neste gang du forteller at noen har diskutert noens
«sykdomsbilde» på Usenet, må de nødvendigvis frikjennes umiddelbart
uansett hva de faktisk har gjort.
Klarer du ikke å forholde deg til at du baserer dine konklusjoner om
lekser og om arbeide på premisser som det er viktig å klargjøre for at
det skal være mulig å diskutere noe som helst, men begynner å innbille
deg at andre har snakket om «sykdomsbilder», må det nødvendigvis stå
veldig dårlig til med deg.
Jeg forteller deg om noe som du selv kan velge å tenke over eller ikke,
basert på det du viser meg av din måte å se ting på, som jeg oppfatter
som svært usunn og som jeg så forklarer hvorfor jeg oppfatter som svært
usunn. Hvis dette oppleves å komme deg for nære, er det ditt problem.
Det er ikke andres oppgave å sørge for at du ikke tar deg nær av noe som
sies i det offentlige rom. Synes du det er beklemmende at noen kan
konkludere at du virker overbelastet når du kommer til de konklusjonene
du gjør fra de premissene du bruker, så får du ta lærdom av det og la
være å fortelle folk at du lider av overbelastning, da.
Post by Jon Haugsandmener jeg du neglisjerer de problemene manglende personvern medfører.
Dette har absolutt ingenting med personvern å gjøre. Jeg blir faktisk
bekymret for hva personverninteressen din består i når du tror at det å
forklare deg at det du sier avdekker usunne holdninger av grunner som så
klarlagges for deg. Hvis poenget ditt er å tilrane deg et maktmiddel for
å tvinge andre til ikke å snakke om noe du ikke liker at de snakker om,
og at du skriker «personvern» straks du føler at noe kommer deg for
nært, er du ikke et hår bedre enn de som skriker opp om «psykopati» her
på Usenet når de ikke forstår hvordan de skal la være å ta seg nær av
noe andre sier.
Post by Jon HaugsandJeg påstår overhode ikke at du ikke ellers har interessante
observasjoner. Men du har ingen holdepunkter for å hevde at /jeg/
skal ha problemer med å administrere min tid.
Jo, det har jeg. Det du skriver, viser tydelig at du ser verden med
overbelastede øyne og trenger en forklaringsmodell for denne
overbelastningen. Du skylder på «lekser» og «arbeide» når det er helt
opplagt at dette ikke er tilstrekkelig, og blir personlig, defensiv og
uhemmet ond på den måten innbilte ofre for urett blir når noe som er
tilstrekkelig for å komme til konklusjonene dine forklares for deg. Alt
sammen meget, meget tydelige tegn på at du sliter med belastningsskader
og ikke takler presset du lever under. Kort sagt: Depresjon.
Post by Jon HaugsandJeg mener mange elever har det.
Du mener meget mer enn som så. Du mener det skyldes lekser, og ikke en
usunn innstilling. Jeg ser at mange elever med eksakt samme leksebyrde
overhodet ikke har belastningsskader og konkluderer at lekser ikke kan
være eneårsaken til det du sier følger av dem. Følgelig ser jeg etter
noe annet som kan forklare hvorfor ulike elever med samme leksebyrde
opplever situasjonen dramatisk forskjellig. Dette er det eksakt samme
problemet som å se at to mennesker med samme objektive stressbelastning
viser dramatisk forskjellig reaksjon -- følgelig kan det ikke være
stressbelastningen alene som forårsaker denne reaksjoenn, men noe annet
som gjør at lik stressbelastning fører til forskjellig resultat. Dette
torde være så elementært at jeg blir bekymret for hvordan du tenker som
ikke forstår det av deg selv.
Post by Jon HaugsandJeg synes det er litt langt sprang fra mitt syn at barn, dvs elever,
skal beskyttes imot de ubehag obligatorisk kveldslekser gir, til ditt
at de "kan være ødelagt for livet". Spør du dagens niendeklassinger
om de vil ha mer eller mindre lekser, om de vil slippe lekser, vil
95% svare forventningsfullt "JA!". Er alle disse 95% ødelagt for
livet?
Hvorfor springer du fra «kan være» til «er» på den måten? Jeg bruker
«kan være» når der er en tydelig men ikke stor sannsynlighet, la oss si
under 25%, for noe. Av en eller annen mystisk grunn tror du at du kan
motargumentere dette med å henvise til at ikke alle 95% er ødelagt for
livet. Hvor har du lært å tenke som trekker slike håpløst uholdbare
konklusjoner som du bruker for å avkrefte noe helt annet? Er det fordi
du tenker så dårlig at du ikke forstår hva jeg skriver og begynner å
bable om «sykdomsbilder» og «personvern»?
Selvfuckingfølgelig vil alle som blir spurt «Vil du arbeide mindre for
å få de samme resultatene?» svare positivt på dette! Spør du isteden
«Vil du arbeide mindre og få proporsjonalt dårligere resultater?» vil
langt færre svare positivt på dét, antagelig veldig få, siden de som
allerede synes dette er en god idé, gjør det og de som ikke synes det,
allerede ikke gjør det. Stiller du et spørsmål bare om mengden lekser,
må respondenten selv sette inn premisset om resultatene, og jeg har
ingen tro på at bare 5% vil forstå at mindre arbeide nødvendigvis vil
føre til dårlige resultater. Dette belyser imidlertid (igjen!) at du har
koblet resultatene av arbeidssomhet fra arbeidet, og det er altså dette
jeg mener kan ødelegge noen for livet. Du virker allerede helt ødelagt
av holdningene dine, for å si det rett ut. Det blir derfor ekstra viktig
å tilbakevise at det er lekser og arbeide som fører til disse problemene
du nevner. Det spiller ingen rolle om du er overbevist om at det er der
skylden ligger -- let videre, lytt til de som ikke har problemer med
leksemengde, arbeidsmengde, eller andres krav om prioriteringer, og hør
på hva de har å si om hvordan de takler presset du ikke takler.
Min holdning er faktisk at dersom noe man ønsker seg, gjør vondt eller
oppleves ubehagelig, så må man ta et konkret valg: (1) Å skyve ubehaget
og smerten til side og konsentrere seg fullt og helt om det man ønsker
seg, eller (2) Å gi slipp på det man ønsker seg. Ingen mellomting er
mulig. Bare å ønske bort det som gjør vondt eller er ubehagelig uten at
det får konsekvenser for det man vil ha, er bare infantil ønsketenkning,
men det jeg ser på en masse åpenbart mistilpassede nek her på Usenet er
at det at noe gjør vondt eller er ubehagelig umiddelbart setter dem i en
forstyrret sinnstilstand der de skal ta igjen for en innbilt urett: Når
noe gjør vondt eller er ubehagelig, har dette ingen årsaker, det er noe
andre gjør mot dem av ond vilje. Dette er taperens syke reaksjon på ikke
å forstå hva som skjer. Verden skylder dem liksom det de vil ha, og så
er det noen som er onde mot dem som ikke vil gi dem det.
I den virkelige verden er ingenting av verdi mulig å skaffe uten
innsats. Om en vil ha noe, må en nødvendigvis gjøre noe for å skaffe seg
det. Om en ikke får det en vil ha når en har gjort det en tror ville
føre til at en fikk det, så må en se på det en har gjort og studere
hvilke feil en har gjort som har ført galt avsted. Å tro på onde krefter
som legger meningsløse hindringer i veien for en, er noe de tror på i
tilbakestående religiøse kulturer som de muslimske. Her i Vesten har vi
gått fra denne infantile måten å møte utfordringer -- ihvertfall de som
fremdeles bærer på den vestlige kulturarven.
--
Erik Naggum 2005-136-65841 <nocebo(at)acm.org>