Erik Naggum
2005-11-14 07:08:41 UTC
Det har tidligere vært flere mislykkede forsøk på diskusjoner rundt hva
norsk kultur er her på Usenet. Dét har vist seg svært vanskelig, på
høyde med oppdagelsen av oksygen: Bare ved et provosert fravær av noe vi
alle tar for gitt ser vi viktigheten av den. Bare ved å sammenligne med
noe annet kan vi se dets egenskaper. Det er ofte slik med de viktigste
elementene i våre liv at vi ikke forstår dem før de er forsvunnet eller
ødelagt. Filosofer, sies det, er mennesker som kan beskrive det som er
opplagt for alle slik at alle kan se det som noe som har sin egen
adskilte eksistens, og filosofene er blant de aller smarteste menneskene
blant oss. Å se det som ikke skiller seg fra noe annet er dermed en
meget krevende oppgave, omtrent som å se at en ensfarvet og konturløs
flate uten avgrensning i vårt synsfelt er der i første omgang. Hele vårt
sanseapparat er følsomt for kontraster, og hele vår oppmerksomhet og
bevissthet er spesielt følsomt for avvik fra forventning, og alle deler
av hjernen vår arbeider intenst med å trekke fra det som ikke endrer seg
slik at vi kan fokusere på det som endrer seg. Å observere det konstante
krever derfor eksepsjonelle mennesker og eksepsjonelle metoder.
Den enkleste måten å se vår kultur er å identifisere alle de som
ikke deler den og å betrakte dem som «anderledes», men denne prosessen
har som vanligst resultat at vi betrakter andres kultur som /mangler/
uten å se vårt eget i første omgang. Noen mennesker er slik på det
personlige planet, også, hvor de virker uten evne til å betrakte sitt
eget bidrag til det de opplever fra omgivelsene, bare alt det andre gjør
som strider mot hvordan de ønsker at ting var og det som ikke blir slik
de hadde tenkt. De ser ikke seg selv fordi de /trekker fra/ seg selv når
de betrakter omgivelsene, slik vi ikke ser nesen vår før vi lukker det
ene øyet og slik vi ikke har noen følelse av tungen vår før vi biter den
eller brenner den. Å trekke fra sanseapparatet (måleapparatet) har
vidtrekkende følger: Kvantefysikken har «the measurement problem» hvor
de strever med å finne ut hva de har målt når målinger med vidt
forskjellige måleinstrumenter gir vidt forskjellige svar. Vi kan tenke
oss en hverdagslig parallell med en lommelykt som kan lyse rødt eller
blått. Når vi lyser den på noe vi forventer er det samme, ser vi vidt
forskjellige ting. Forstår vi ikke at det vi ser avhenger av farven på
lyset, vil dette oppleves som skremmende og forvirrende, slik mange
fremdeles forholder seg til bølge-partikkel-dualiteten. Å forstå at det
vi ser er en /interaksjon/ mellom måleren og det målte er svært tungt
for de aller fleste mennesker av ganske opplagte grunner: Det har skapt
enorm usikkerhet for selv filosofer når de plutselig har erkjent at de
erfarer verden med /noe/, ikke direkte.
Noen nekter plent for at de har en tolkningsrolle i
erkjennelsesprosessen og insisterer på at det de har erfart, virkelig er
det som finnes «der ute» og at akkurat de er velsignet med direkte
tilgang til virkeligheten mens de som er uenige med dem av ukjent grunn
ikke er slik velsignet, eller de begår den andre alvorlige feilen, og
tror at det ikke /er/ noe «der ute» og at det bare er snakk om å skape
en sosial konsensus om hva folk oppfatter, mens andres uttrykk for hva
de oppfatter av ukjent grunn kan formidles direkte mellom forskjellige
mennesker. Der er mange avskygninger av disse feilene, alt fra de som
tror at når de ser uforklarlig lys på himmelen, må de skyldes gjester
fra verdensrommet, via de som bruker noe de /ikke/ ser som grunn til å
tro at noen konspirerer for å skjule sannheten, til de som ser hensikt,
design og planmessighet i naturen og derfra konstruerer religioner. Det
helt enorme antall mennesker som ikke har forstått at de faktisk tolker
det de sanser og dertil tolker det med den hensikt å forstå nok av
omgivelsene til at de kan navigere trygt i dem og slippe å overraskes
over konsekvenser av det de ser skje, lever i en verden der tolkningen
deres er /uangripelig/ og /ufeilbarlig/, for de forholder seg til sine
tolkninger av det som skjer som om det var virkeligheten selv, uten
tolkning, uten rom for tolkningsfeil.
Hva er så en kultur? Jeg mener det er hvordan vil tolker
sanseerfaringer og hvordan vi systematiserer og forstår omgivelsene, hva
vi forventer både av ubevisst natur og av bevisste vesener. Som jeg har
sagt tidligere: Vi /er/ hva vi forventer, for slik forstår vi det som
skjer oss. Kulturen er på denne måten /dobbelt usynlig/. For det første
omgir vi oss med den slik at den ikke har noen kontraster til «noe
annet», og vi vil ofte mene at det som har kontraster bare har /mangler/
heller enn å forstå vår egen kultur. For det andre er kulturen
måleapparatet vi bruker for å forstå verden rundt oss, og vi trekker det
fra alt vi måler og tror at måleverdiene virkelig /er/ det vi har målt.
Hvordan skal man så kunne se sin egen kultur? Noen foretrekker å se
den bare i form av feil og mangler de projiserer på andre, slik at de
kan si de selv er selve Normalen, mens alt som avviker fra Normalen ikke
bare er Avvikere, men trusler mot Normalen. Enkle mennesker har et
veldig behov for å være normale, dvs å kunne trekke seg fra alt som
skjer rundt dem for dermed å få pålitelig informasjon om omgivelsene
første gang de observerer noe. De forstår ikke at de fikk et inntrykk av
noe mens de var deprimerte, rasende, forelsket, avslappet, osv, men tror
det de observerer virkerlig er slik det ser ut til å være og dermed ikke
vil forandre seg dersom de skulle forandre sinnsstemning, synsvinkel
eller forventninger. Når de ser andre mennesker på denne måten, er
hovedbudskapet deres til omgivelsene at de allerede har en innstilling
og forventninger til det de skal observere /før/ de overhodet blir i
stand til å observere det, nemlig den tilstand de tilfeldigvis er i
akkurat da, men at de ikke er oppmerksomme på denne «biasen» og derfor
hårdnakket vil benekte den dersom de gjøres oppmerksom på den, mer dess
hardere de virkelig tror at deres sinnstilstand når de tolker det de
observerer ikke vil påvirke deres oppfatninger om hva det de har
observert virkelig /er/. Andre mennesker vil derimot kunne se hvordan
det noen oppfatter av det som skjer som forskjellig fra hvordan de selv
har oppfattet det, og kan av dette trekke nyttige konklusjoner om
hvordan deres egen tilstand og tolkning har farvet deres syn -- eller de
kan tro at den som har en avvikende oppfatning bare er «gal» fordi
akkurat /de/ er garantert ubesudlet direkte tilgang til virkeligheten.
Jeg mener /protesten/ er den mest grunnleggende sosiale
interaksjonen. Når noen sier eller gjør noe som en annen ikke
aksepterer, har vi en nær automatisk funksjon som formidler at vi ikke
aksepterer det i alt fra et ansiktsuttrykk, stemmeleie eller annen
kroppssprog, via fysiske reaksjoner med voldelige utbrudd som ekstrem
respons, til et forsinket, bevisst og intellektuelt uttrykk for hva vi
forventet og den viktigste avstanden fra det observerte. Behovet for å
gi uttrykk for hvordan vi ikke aksepterer det som skjer rundt oss ser ut
til å være svært gammelt i evolusjonær tid, fra svært primitive veseners
dominansetablerende ritualer hele veien via frykt og flukt fra eller
aggresjon mot angripere i alle pattedyr, til et rigid sosialt
responsregister som et større samfunn dyr deler og håndhever ved å støte
ut eller drepe de som ikke følger reglene. Det som gjør oss til
/mennesker/, er derfor i mine øyne hvordan vi uttrykker våre protester
med /informasjon/ uten dyriske, fysiske kommunikasjonsmidler overhodet.
Det er ikke selve lyden som treffer ørene, lyset som treffer øynene,
etc, som skaper vår forståelse av at noen protesterer, slik vi ville
forstå det om noen dyttet oss vekk eller slo oss, men forståelsen av
ordene som en verbalisert protest er formalisert i. Den som reagerer
/fysisk/ på å møte en slik protest, som om han var fysisk truet eller
utsatt for en fysisk reaksjon, er i mine øyne ikke et helt menneske, men
et dyr som mangler en viktig bestanddel i tolkningen av omgivelsene,
nemlig /refleksjonen/. Vi er naturligvis /også/ dyr, vi har også liv og
død som rammen rundt vår etikk og vi har også trusler mot vår eksistens
som grunn til å føle frykt -- i moderne samfunn er det antagelig
ingenting som er mer farlig for den enkelte enn det som formidles på
tynne og objektivt ufarlige ark papir, i den betydning at stressnivået
hos leseren kan øke vesentlig mer enn ved noen fysiske farer de har
opplevet eller vil oppleve i livet. Derfor er det sentralt for mennesket
å kunne formulere protesten i /ord/, enten den er resultat av frykt
eller sinne eller noe annet. Selvsagt vil følelsene formidles med
ordene, selvsagt vil lesern føle trusselen om det er viktig, men vi
formidler protesten i ord uten å gripe til fysiske reaksjoner. Hva har
så dette med kultur å gjøre? Jo, men jeg mener at det å formidle en
protest mot en uønsket situasjon i ord er den aller høyeste kultur.
Det er det å kunne formidle en protest uten å gå til fysisk angrep
på noen og det å kunne lese en protest uten å føle seg fysisk truet som
er kjernen i det jeg forbinder med /kultur/. Det er slik vi /mennesker/
vil løse våre problemer, det er slik vi finner frem til gjensidige
akseptable løsninger, det er slik vi legger ting bak oss når vi er
ferdige med dem. Dette later ikke til å være noen eksepsjonelt unik
posisjon -- de fleste jeg snakker med, ser på det siviliserende aspekt
ved kulturen nettopp at vi /ikke/ tyr til vold for å løse konflikter,
men uttrykker protester og hensikter i ord som alle berørte parter kan
forstå og forholde seg til i god tid før en fysisk må hindre noen i å
gjøre noe. Tilsvarende er det en klar mangel på sivilisasjon å unnlate å
formidle en reaksjon i ord, men å gripe til fysiske virkemidler,
herunder intimidering og trusler uttrykt med kroppssproget som
hovedbærer av budskapet. De som ikke klart skiller mellom ordene og en
fysisk reaksjon når en leser dem eller en tilsvarende eller helt annen
fysisk tilstand når en skriver dem, er usiviliserte og ukultiverte
mennesker som ikke har tatt opp i seg det viktigste bidraget i vår
kulturarv. Det siviliserte, kultiverte mennesket vil lese ordene og vil
kanskje få en fysisk reaksjon om budskapet er viktig nok, men vil vite
at den følelsesmessige reaksjonen er mottagerens eget ansvar, ikke noe
som ligger i ordene som sådan. Det usiviliserte, ukultiverte mennesket
vil se på ordene som en «proxy» for den fysiske «kommunikasjonen» de
egentlig vil ty til, og betrakter ordene som «fighting words»,
intimiderende, truende, krenkende, etc, /som sådan/. Å vite at ord er
ord og at ord skal møtes med ord, ikke vold og makt, er det som i aller
sterkest grad preger det jeg vil se som det siviliserte, kultiverte
mennesket, som det kultur som sådan har gitt mennesket. Å ty til vold og
makt, eller å oppleve ord som vold og makt, er dermed et utslag av
fravær av menneskelig kultur.
Jeg mener at det viktigste av alle oppfinnelser mennesket noensinne
har begått er skriftsproget og med dét formidlingen av informasjon
gjennom tid og rom uten fysisk samtidighet eller samstedighet. Ingenting
mennesker har gjort av fremskritt kan måle seg med det som gjør det
mulig for oss å dele erfaringer gjennom hverandres forståelse av dem
fremfor å dele erfaringen selv. At vi kan formidle våre erfaringer i ord
og historier la grunnlaget for all annen kultur. Å kunne formidle i ord
en erfaring slik at leseren kan føle det forfatteren følte da han
opplevet det han beskriver, men ikke da han beskrev det, er kanskje den
viktigste adskillelsen mellom to deler av vår tilnærming til
virkeligheten, erfaringen selv og hukommelsen, for slik kan vi
reflektere og tenke omkring noe vi følte sterkt omkring da det skjedde,
siden vi vet at kroppen og hjernen har et mer dyrisk, automatisk
reaksjonregister under sterke følelser. Den skriftlige formidlingen av
en husket erfaring slik at hukommelsen kan deles uten erfaringen selv,
ser jeg derfor som det absolutte høydepunkt i arten menneskets utvikling.
Om vi tar dette høydepunktet for gitt og ikke kan glede oss over at
vi kan nå fra bevissthet til bevissthet gjennom informasjon alene, vil
mange også miste kontakten med opprinnelsen til dette høydepunktet og
snu det ryggen og foretrekke fysisk samkvem og fysisk kommunikasjon i
real time, og slik også henfalle til å forstå ordene som proxy for
dette. I dagens informasjonskultur er det stadig flere tegn som tyder på
at de fleste er /ukjent/ med hvordan ordene gjør det mulig for leserne å
/velge/ når og hvordan de vil reagere på dem. Ordene oppleves like
umiddelbare som om den fysiske reaksjonen de føler var påført dem
direkte, fysisk, og deres egen reaksjon er tilsvarende umulig å skjelne
fra budskapet. Én har tidligere her på no.* skrevet at han opplevet
ordene han leste akkurat som om han ble stukket med en kniv og hadde
akkurat det samme umiddelbare behovet for -- og retten til! -- å
forsvare seg mot dette fysiske angrepet som om han fysisk ble stukket
med en kniv. Flere andre har utvist tendenser til den samme /totale
mangelen på forståelse/ for sprogets og ordets funksjon og for leserens
rolle i å forstå budskapet.
Jeg mener at menneskets største kulturelle prestasjon kommer til
sitt beste uttrykk i et menneske som kan motta en skriftlig meddelse som
rent faktisk innebærer at det finnes en direkte fysisk trussel mot deres
liv og helse og så formidle en protest som fjerner denne trusselen helt,
kanskje med en tilsvarende mottrussel, uten at noen kommer fysisk til
skade, uten at det har foregått noe fysisk farlig eller truende for noen.
Hvordan kobles så dette til kulturen som det usynlige
tolkningsapparat og de forventninger vi har i forhold til det vi faktisk
opplever? Poenget mitt er at kulturen mennesker lever i, har som en av
sine viktigste deler en felles forståelse for hva som er truende når det
formidles skriftlig. Dersom to mennesker fra forskjellige kulturer eller
subkulturer ikke har en felles forståelse for skriftlig formidlede
trusler, vil det være svært vanskelig å holde konflikten på det
skriftlige planet. Et eksempel her er hvordan myndighetene formulerer et
krav til en borger og hvordan borgeren opplever kravet. Dersom borgeren
hadde planlagt å gjøre, eller i verste har gjort, noe som myndighetene
protesterer mot, er det lett å forstå den enorme trussel borgeren er
utsatt for dersom han ikke ser for seg hvordan han kan etterkomme
myndighetenes protest uten store følger. Der er hele ideologier som er
basert på historiene om hvordan frie mennesker opplever trusselen fra
makthavere og hele land som er basert på folkekravet om at all maktbruk
skal underlegges de strengeste krav til rettferdighet, men vi formidler
fremdeles alt fra purringer til dødsdommer /skriftlig/, og de som
behersker kunsten å besvare ord med ord /før/ fysisk maktbruk kommer inn
i bildet, har de aller beste overlevelsessjanser i en høy kultur. De har
tilsvarende temmelig dårlige overlevelsessjanser i en lav kultur der ord
ikke har noen virkning. De som reagerer med fysisk maktbruk når de burde
ha reagert med ord, er det helt unison enighet om i alle siviliserte
samfunn at utgjør en trussel mot samfunnsordenen, som følgelig er basert
på at mennesker lærer seg å formidle sine protester i ord og at de
forstår og blir enige om hvilke skriftlige meddelelser som /faktisk/ vil
innebære fysiske trusler, hvilket vil si når det er /akseptert/ å
reagere med en fysisk reaksjon fra en av partenes side.
Ordene vi formidler må imidlertid ha en mulig og realistisk fysisk
konsekvens for at det skal ha mening å formidle ordene fremfor å gå
direkte til den fysiske konsekvensen, selv om den fysiske konsekvensen
er aldri så fjern eller sjeldent brukt. Derfor er det å forstå hva
ordene virkelig betyr for det en har kjært sentralt i enhver rimelig
oppfattelse av dem og dermed for hvordan protestene skal formuleres.
Selv om ordene lever sitt eget liv i informasjonen som dermed bare bærer
med seg løfter om konsekvenser, må forfattere og lesere forstå disse
konsekvensene, selv om de kan være langt fra den faktiske situasjonen,
og begge må begripe intensjonene og de langsiktige planene som ordene
avslører. Å forstå andre menneskers intensjoner er helt sentralt for vår
forståelse av oss selv, for det er i forhold til andres intensjoner vi
faktisk reagerer. Det er her kulturforskjellene kommer aller klarest til
uttrykk, ikke bare mellom lav kultur (mye vold og lite ord) og høy
kultur (mye ord og lite vold), men i det trusselbilledet som leser og
forfatter forholder seg til. Ett godt eksempel her er Salman Rushdie som
med sin objektivt ufarlige bok ble en enorm trussel mot hele den
muslimske verden, som utstedte et objektivt ufarlig skriv som innebar at
alle rettroende muslimer ble en enorm trussel mot hans liv. For
utenforstående kan det synes helt ubegripelig at det er mulig å oppfatte
ord som så fysisk farlige, men dette er kjernen i den kulturkonflikten
som utspinner seg mellom islam og Vesten: Vi har nesten ingen
fellespunkter for hvilke ord som oppfattes som fysisk truende på hver
side av denne konflikten. De som oppfatter ulike deler av konflikten
truende på forskjellig vis, viser seg å ha relativt få fellespunkter seg
imellom, også, for det er lett å se hvordan ord alene får mange til å ty
til fysiske reaksjoner, om enn med ord som «proxy» for dem, og krav om
at visse ord skal besvares med myndighetenes maktbruk, ikke med nye ord.
På dette fundament vil jeg hevde at vår kultur består i et sett
trusler som formidles i ord og en altomfattende forventing til alle
borgere om at de ikke skal gripe til fysiske reaksjoner overhodet, men
overlate slike til myndighetene, som gjennom skriftlige og muntlige
forhandlinger der kun ord skal stå mot ord, kommer frem til meget
bestemte situasjoner der det er rimelig å reagere fysisk. Der noen
borgere tar feil av truslene eller bryter med forventningen om at de
bare vil svare med ord, har andre rett til å påkalle myndighetene med
det uttalte mål å flytte konflikten tilbake til ord med myndighetenes
berettigede bruk av fysisk makt. (Hvilke trusler vi formidler i ord er
underordnet min synsvinkel her. Det vil uansett være vanskelig å liste
dem opp siden vi tar dem for gitt.)
Samtidig er det svært tydelig at det overveldende flertall som
kommer til Norge fra andre kulturer /ikke/ deler vår kultur i den
betydning at de har et /annet/ sett trusler som formidles i ord og en
langt fra universell forventning til at man skal avstå fra fysiske
reaksjoner. Det første er den umiddelbare årsaken til
kommunikasjonsproblemer. Det er vanskelig for oss å forstå at noen ord
vi bruker kan være truende for andre også innen vår egen kultur, men vi
har ihvertfall mekanismer som sørger for at vi i den fysiske verden
forstår hvorvidt de var /ment/ truende eller ikke (noe vi mangler i den
virtuelle verden her, men dét er en annen historie). Å kunne «lese»
andres intensjoner selv om de bruker ord vi finner truende (herunder
støtende, krenkende, etc), er helt sentralt for å opprettholde den andre
store faktoren i vår kultur, nemlig at vi griper til fysiske reaksjoner
kun under helt ekstreme situasjoner. Vi vil derfor ha en sterk
motivasjon til å justere vår oppfatning av ords betydning i tråd med
hvem vi kommuniserer med, for å unngå fysiske reaksjoner som alle er
enige om at skal unngåes. Dermed er den andre årsaken til
kommunikasjonsproblemer at vi ikke deler kravet om at fysiske reaksjoner
er absolutt siste utvei. Dette har følgelig direkte bytydning for viljen
til å justere oppfatningen av andres ord, og slik vi ser på de med lav
kultur hos oss, også, er det en markert tendens til å /ville/ oppfatte
noen ord som truende selv om en slik hensikt faktisk ikke finnes. Det er
særlig foruroligende at noen av de som oppfatter ord aller mest truende,
også er de som som bryter med den universelle forventingen at man /ikke/
griper til fysiske reaksjoner, og dét gjelder både nordmenn med lav
kultur og de overveldende flertall som kommer til Norge. Det er ikke
tilfeldig at disse to gruppene også finner hverandre lettere enn de
klarer å kommunisere med høykulturelle nordmenn.
I æreskulturer er det slik at nettopp ord /er/ farlige og truende og
det å bekjempe ord med vold /er/ den foretrukne måten å rette opp skaden
som er forvoldt av ordene. For nordmenn som lider av dette og finner at
de må reagere med ord som er ment å formidle fysisk reaksjon når de ikke
kan gripe til fysiske reaksjoner direkte, vil samhørigheten med
innvandrere være klart sterkere enn med nordmenn som betrakter
æreskultur som meget lav kultur. Bare påstander om at æreskultur er
lavkultur er tilstrekkelig til å antenne de æreskulturelle og deres
norske likesinnede, helt i tråd med den avstanden mellom kulturene jeg
beskriver.
Så, gitt at vi har kulturforskjeller både i trusselbilledet og i
ulike holdninger til at fysiske reaksjoner ikke skal forekomme annet enn
når det er helt nødvendig, hvordan kan vi formidle vår høye kultur til
de som har en lav kultur fra de landene de kommer fra? /Forstår/
nordmenn faktisk at de har en høy kultur? Mange gjør det åpenbart ikke,
slik de reagerer svært så fysisk på ord som rent faktisk ikke kan true
noen om ikke mottageren vil føle seg truet. Mange nordmenn ser opp til
de som tar saken i egne hender og retter opp ærekrenkelser med
knyttneven, men setter en strek i god avstand fra våpen, æresdrap, og
lignende. Noen nordmenn lever i en verden av fysiske reaksjoner på ord,
der ordene ikke formidler noe av betydning og vold er det egentlig
sproget. Når innvandrere fra lavere kulturer kommer til oss, hvem vil de
så finne samhørighet med? Jo, de vil akkurat som lavkulturelle nordmenn
oppfatte høykulturelle nordmenn som ser ned på fysiske reaksjoner som
noe frastøtende primitivt som truende /i seg selv/ og, fordi de ikke kan
ta igjen på den måten de ønsker, oppfatter dette som «undertrykkelse»,
dvs, de må undertrykke den fysiske reaksjonen de så inderlig ønsker å
uttrykke på den eneste måten de kjenner fordi de forstår at de vil få et
ublidt møte med myndighetene om de forsøker seg.
Kanskje bør vi begynne med våre egne dersom vi virkelig ønsker å
vise at Norge har en meget høy kultur? Kanskje bør vi fokusere innsatsen
på å vise /nordmenn/ hvordan de skal reagere på noe de ikke liker, dvs,
sette frem sine protester i klare og tydelige ord /uten/ fysiske
undertoner og /uten/ dårlig skjulte fysiske trusler? Kanskje bør vi i
utgangspunktet se på hvordan de nordmennene som er aller mest
innvandringsvennlige mangler den høye kulturen som ville ha vært
nødvendig for å uttrykke seg bare i ord når de møter de mindre
innvandringsvennlige som ikke liker alle de lavkulturelle og den trussel
mot samfunnsordenen det er at det finnes så mange mennesker som tar feil
av truslene som formidles i ord og mangler hemninger mot å gripe til
fysiske reaksjoner? Kanskje bør vi først og fremst sette inn innsatsen
mot nordmenn som ikke forstår hvilken kultur de faktisk lever i og
hvorfor det er så sentralt at samfunnet oppnår en stor grad av enighet
om hvilke trusler som formidles skriftlig og hvordan en skal reagere på
dem skriftlig? Kanskje bør vi fokusere arbeidet på de blant våre egne
som oppfatter ord mer truende enn de faktisk er, dersom vi ønsker å
bekjempe innvandrernes tendenser til å besvare ord med vold? Kanskje bør
vi først og fremst ta tak i de /nordmenn/ som reagerer med sosial
stigmatisering og utstøtelse, åpenbare ærekrenkelser og sterke ønsker om
voldsbruk mot de som fremmer ytringer de finner truende, slik at de kan
heve sitt kulturelle nivå til det Norge ønsker å ha, ikke bidra til å
senke det ved å importere andre lavkulturelle som er mer på deres eget nivå?
Jeg tror at den veldige interessen vi finner hos «anti-rasister» for
å ty til voldeligheter og truende fremferd mot de som uttrykker meninger
de ikke vet hvordan de skal besvare, skyldes at de føler seg fremmede i
eget land. Den høye kulturen som Norge faktisk har, med en nesten
ekstrem grad av skriftlig konfliktløsning og demokratiske virkemidler
som /virker/, er antagelig ubegripelig for «anti-rasistene», som i
likhet med innvandrerne de så gjerne forsvarer, føler et veldig ønske om
fysiske reaksjoner som møtes med klare signaler fra myndighetene om at
dette får de ikke lov til i et sivilisert land, og dermed føler den
samme innestengte maktesløshet so det vi ser utfolde seg i Frankrike og
spredte steder i Europa nå. Det er ingen tvil om at Frankrike også har
en svært høy kultur og at «eliten» der har en enda høyere kultur enn det
som kunne vært en norsk elite om det var sosialt akseptabelt, men de har
tydeligvis ikke lykkes i å formidle sin kultur til innvandrere.
Det store spørsmålet jeg da stiller, er om vi lykkes i å formidle
vår høye kultur til våre egne barn i skolen og i samfunnet forøvrig,
eller om de ser at de lavkulturelle som griper til en umiddelbar fysisk
reaksjon og trusler om fysiske reaksjoner «vinner» på de arenaer
konfliktene utspiller seg. Jeg frykter at vi på grunn av «multikultur»
ikke tør ta et oppgjør med den lavkulturen som fysiske reaksjoner
innebærer. I en konflikt mellom en som tyr til ord og en som tyr til
vold, er det ikke vanskelig å si hvem som vil gå av med seieren. Det er
fordi vi har et kraftig tabu mot å ty til vold at vi har /måttet/ lære
oss å formidle reaksjoner og protester i ord. Dess stekere tabu, dess
mer må vi formidle i ord. Britenes overklasse er et ekstremt eksempel i
så måte, der mannen i gata ikke engang forstår hvilke grove fornærmelser
og trusler som hagler mellom partene i det som ser ut som en ekstremt
dannet, høflig passiar. (Kulturforskjellen viser seg i mangelen på
felles forståelse av hvilke ord som er truende.)
Her på Usenet, og i ikke veldig opplyste deler av samfunnet ellers,
er det ganske mange mennesker som ikke har utviklet noe operativt skille
mellom ord og underliggende fysiske konsekvenser, og derfor mener at man
ikke skal bruke visse ord fordi de /oppfattes/ truende. Dette er den
rake motsetning av høy kultur. Høy kultur finner vi der ord som er ment
truende /ikke oppfattes/ truende, men besvares med mindre truende ord
tilbake slik at konflikten fortsetter å leve i ord og ikke utarter til
unødige fysiske reaksjoner. En som derfor /oppfatter/ ordene som
truende, blotter sitt lavkulturelle opphav, hvor avsenderen av en verbal
melding måtte passe på ikke å bruke ord som ville medføre fysiske
reaksjoner hos de udannede mottagerne. Det er det samme om man sier noe
«blasfemisk» til en som er dypt religiøs og derfor mangler evne til å
reagere med ord, eller noe «støtende» til en som er så nærtagen at han
ikke kan formulere følelsen i ord, eller noe «krenkende» til en som har
et inflatert ego og mangler et realistisk trusselbillede mot sin
innbilte betydning og rolle i andres øyne -- fellestrekket er at den som
tar feil av trusler og griper til fysiske reaksjoner eller proxy for
samme for tidlig også vil oppfatte ord som svar på hans egne handlinger
som vesentlig mer truende enn de er og derfor vil forlate det verbale
stadiet helt på egen hånd. Det er lett å tenke seg en person som sier
noe en annen finner forskrekkelig smakløst, hvorpå den som reagerte slik
opplever sin reaksjon som /intensjonen/ bak uttalelsen og derfor velger
en nær-fysisk verbal, om ikke fysisk, reaksjon fordi trusselen er så
tydelig for ham, men derigjennom faktisk er den første til å ha en
fysisk truende intensjon. Dersom den som reagerer slik har lav kultur,
vil innbilningen om den smakløses intensjon være vanskelig å fjerne,
spesielt om den som opplever et slikt forstyrret angrep fra en
lavkulturell som motbydelig i kraft av sin veldige udannethet og derfor
sier klart fra at denslags lavkulturell adferd er uakseptabel. En som
tar feil av trusselbilledet i første omgang, vil selvsagt ta feil av et
slikt svar, også, og slik kan en lavkulturell holde på trusselbilledet
og de eskalerende fiendtlighetene helt på egen hånd, mens den
høykulturelle som regnet med at uttalelsen ville bli forstått korrekt,
bare ser ned på hans lavkulturelle uttrykksform. Det er her det er
viktig å forstå at kulturen kan være så forskjellig mellom to personer
at de ikke /ser/ hvordan noe de gjør kan være truende for andre og ikke
forstår at det de oppfatter som truende selv heller ikke er ment slik på
den andre siden. Dersom vi skal klare å innlemme masse lavkulturelle
innvandrere i vårt samfunn med vår høye kultur, må vi følgelig først og
fremst finne ut hvordan vi skal få en lavkulturell nordmann til å dele
de høykulturelles trusselbillede og slik ikke få behov for utidige
fysiske reaksjoner.
Jeg tror, summa summarum, at vår kultur er så /ubevisst/ oss at vi
ikke forstår hvordan det sterke tabuet mot fysiske reaksjoner skaper et
sterkt verbalt bolverk mot trusler og et tilhørende sterkt
kompetansekrav til de som vil leve i vår ikke-voldelige, verbale
høykultur, og derfor ikke har noen lett-tilgjengelige begreper og
metoder for å formidle til våre egne at det ikke er utidige ord som er
problemet, men utidige reaksjoner på dem og da særlig fysiske og
nær-fysiske. Vi har, isteden, fått et problem med å forklare mennesker
som ser at de kan vinne noe på kort sikt ved å gripe til fysisk truende
adferd, og som ikke ser at det å ville gripe til fysisk truende adferd,
men hindres i det av sosiale tabuer og myndighetene, vil skape en
frustrasjon som ikke ville ha fantes om de var mer høykulturelle, at det
å lære å svare med ord, det å la være å reagere så sterkt, det å la være
å oppfatte andre truende som ikke er det, det å finne en ikke-truende
reaksjon selv på truende situasjoner, osv, faktisk er til deres beste på
lang sikt. Jeg tror vi må begynne med to klare tabuer: For det første at
det er strengt forbudt å reagere på ord selv med et /ønske/ om å reagere
fysisk, for dét viser at en mangler evne til å leve som menneske i vårt
samfunn og er forbundet med dyp skam, og for det andre at den som på
fritt og selvstendig grunnlag likevel tyr til fysiske reaksjoner,
automatisk har tapt. Når det forbindes med et sviende personlig nederlag
å mangle ord i en betent situasjon og å ønske å angripe noen fysisk og
et enda større nederlag å reagere fysisk, vil mennesker som har behov
for å protestere enten brenne opp innenfra med frustrasjon eller finne
ut hvordan de skal få fremmet sin protest på den eneste måten de kan
lykkes, med ord de har lagt seg i selen for å lære å bruke. Jeg tror
altså at vi må begynne med våre egne, de «anti-rasistene» som er så
voldelige og aggressive, og vise dem at de faktisk kan fremsette
holdbare argumenter mot det de ikke liker og helt la være å føle seg
krenket, truet, tråkket på, støtt, osv, og på den måten /vise/ at de
også er deltagere i et høykulturelt, sivilisert samfunn, i motsetning
til å vise at de har mer tilfelles med innvandrere som aldri hadde noe
godt samfunn å lære kultur fra i utgangspunktet.
norsk kultur er her på Usenet. Dét har vist seg svært vanskelig, på
høyde med oppdagelsen av oksygen: Bare ved et provosert fravær av noe vi
alle tar for gitt ser vi viktigheten av den. Bare ved å sammenligne med
noe annet kan vi se dets egenskaper. Det er ofte slik med de viktigste
elementene i våre liv at vi ikke forstår dem før de er forsvunnet eller
ødelagt. Filosofer, sies det, er mennesker som kan beskrive det som er
opplagt for alle slik at alle kan se det som noe som har sin egen
adskilte eksistens, og filosofene er blant de aller smarteste menneskene
blant oss. Å se det som ikke skiller seg fra noe annet er dermed en
meget krevende oppgave, omtrent som å se at en ensfarvet og konturløs
flate uten avgrensning i vårt synsfelt er der i første omgang. Hele vårt
sanseapparat er følsomt for kontraster, og hele vår oppmerksomhet og
bevissthet er spesielt følsomt for avvik fra forventning, og alle deler
av hjernen vår arbeider intenst med å trekke fra det som ikke endrer seg
slik at vi kan fokusere på det som endrer seg. Å observere det konstante
krever derfor eksepsjonelle mennesker og eksepsjonelle metoder.
Den enkleste måten å se vår kultur er å identifisere alle de som
ikke deler den og å betrakte dem som «anderledes», men denne prosessen
har som vanligst resultat at vi betrakter andres kultur som /mangler/
uten å se vårt eget i første omgang. Noen mennesker er slik på det
personlige planet, også, hvor de virker uten evne til å betrakte sitt
eget bidrag til det de opplever fra omgivelsene, bare alt det andre gjør
som strider mot hvordan de ønsker at ting var og det som ikke blir slik
de hadde tenkt. De ser ikke seg selv fordi de /trekker fra/ seg selv når
de betrakter omgivelsene, slik vi ikke ser nesen vår før vi lukker det
ene øyet og slik vi ikke har noen følelse av tungen vår før vi biter den
eller brenner den. Å trekke fra sanseapparatet (måleapparatet) har
vidtrekkende følger: Kvantefysikken har «the measurement problem» hvor
de strever med å finne ut hva de har målt når målinger med vidt
forskjellige måleinstrumenter gir vidt forskjellige svar. Vi kan tenke
oss en hverdagslig parallell med en lommelykt som kan lyse rødt eller
blått. Når vi lyser den på noe vi forventer er det samme, ser vi vidt
forskjellige ting. Forstår vi ikke at det vi ser avhenger av farven på
lyset, vil dette oppleves som skremmende og forvirrende, slik mange
fremdeles forholder seg til bølge-partikkel-dualiteten. Å forstå at det
vi ser er en /interaksjon/ mellom måleren og det målte er svært tungt
for de aller fleste mennesker av ganske opplagte grunner: Det har skapt
enorm usikkerhet for selv filosofer når de plutselig har erkjent at de
erfarer verden med /noe/, ikke direkte.
Noen nekter plent for at de har en tolkningsrolle i
erkjennelsesprosessen og insisterer på at det de har erfart, virkelig er
det som finnes «der ute» og at akkurat de er velsignet med direkte
tilgang til virkeligheten mens de som er uenige med dem av ukjent grunn
ikke er slik velsignet, eller de begår den andre alvorlige feilen, og
tror at det ikke /er/ noe «der ute» og at det bare er snakk om å skape
en sosial konsensus om hva folk oppfatter, mens andres uttrykk for hva
de oppfatter av ukjent grunn kan formidles direkte mellom forskjellige
mennesker. Der er mange avskygninger av disse feilene, alt fra de som
tror at når de ser uforklarlig lys på himmelen, må de skyldes gjester
fra verdensrommet, via de som bruker noe de /ikke/ ser som grunn til å
tro at noen konspirerer for å skjule sannheten, til de som ser hensikt,
design og planmessighet i naturen og derfra konstruerer religioner. Det
helt enorme antall mennesker som ikke har forstått at de faktisk tolker
det de sanser og dertil tolker det med den hensikt å forstå nok av
omgivelsene til at de kan navigere trygt i dem og slippe å overraskes
over konsekvenser av det de ser skje, lever i en verden der tolkningen
deres er /uangripelig/ og /ufeilbarlig/, for de forholder seg til sine
tolkninger av det som skjer som om det var virkeligheten selv, uten
tolkning, uten rom for tolkningsfeil.
Hva er så en kultur? Jeg mener det er hvordan vil tolker
sanseerfaringer og hvordan vi systematiserer og forstår omgivelsene, hva
vi forventer både av ubevisst natur og av bevisste vesener. Som jeg har
sagt tidligere: Vi /er/ hva vi forventer, for slik forstår vi det som
skjer oss. Kulturen er på denne måten /dobbelt usynlig/. For det første
omgir vi oss med den slik at den ikke har noen kontraster til «noe
annet», og vi vil ofte mene at det som har kontraster bare har /mangler/
heller enn å forstå vår egen kultur. For det andre er kulturen
måleapparatet vi bruker for å forstå verden rundt oss, og vi trekker det
fra alt vi måler og tror at måleverdiene virkelig /er/ det vi har målt.
Hvordan skal man så kunne se sin egen kultur? Noen foretrekker å se
den bare i form av feil og mangler de projiserer på andre, slik at de
kan si de selv er selve Normalen, mens alt som avviker fra Normalen ikke
bare er Avvikere, men trusler mot Normalen. Enkle mennesker har et
veldig behov for å være normale, dvs å kunne trekke seg fra alt som
skjer rundt dem for dermed å få pålitelig informasjon om omgivelsene
første gang de observerer noe. De forstår ikke at de fikk et inntrykk av
noe mens de var deprimerte, rasende, forelsket, avslappet, osv, men tror
det de observerer virkerlig er slik det ser ut til å være og dermed ikke
vil forandre seg dersom de skulle forandre sinnsstemning, synsvinkel
eller forventninger. Når de ser andre mennesker på denne måten, er
hovedbudskapet deres til omgivelsene at de allerede har en innstilling
og forventninger til det de skal observere /før/ de overhodet blir i
stand til å observere det, nemlig den tilstand de tilfeldigvis er i
akkurat da, men at de ikke er oppmerksomme på denne «biasen» og derfor
hårdnakket vil benekte den dersom de gjøres oppmerksom på den, mer dess
hardere de virkelig tror at deres sinnstilstand når de tolker det de
observerer ikke vil påvirke deres oppfatninger om hva det de har
observert virkelig /er/. Andre mennesker vil derimot kunne se hvordan
det noen oppfatter av det som skjer som forskjellig fra hvordan de selv
har oppfattet det, og kan av dette trekke nyttige konklusjoner om
hvordan deres egen tilstand og tolkning har farvet deres syn -- eller de
kan tro at den som har en avvikende oppfatning bare er «gal» fordi
akkurat /de/ er garantert ubesudlet direkte tilgang til virkeligheten.
Jeg mener /protesten/ er den mest grunnleggende sosiale
interaksjonen. Når noen sier eller gjør noe som en annen ikke
aksepterer, har vi en nær automatisk funksjon som formidler at vi ikke
aksepterer det i alt fra et ansiktsuttrykk, stemmeleie eller annen
kroppssprog, via fysiske reaksjoner med voldelige utbrudd som ekstrem
respons, til et forsinket, bevisst og intellektuelt uttrykk for hva vi
forventet og den viktigste avstanden fra det observerte. Behovet for å
gi uttrykk for hvordan vi ikke aksepterer det som skjer rundt oss ser ut
til å være svært gammelt i evolusjonær tid, fra svært primitive veseners
dominansetablerende ritualer hele veien via frykt og flukt fra eller
aggresjon mot angripere i alle pattedyr, til et rigid sosialt
responsregister som et større samfunn dyr deler og håndhever ved å støte
ut eller drepe de som ikke følger reglene. Det som gjør oss til
/mennesker/, er derfor i mine øyne hvordan vi uttrykker våre protester
med /informasjon/ uten dyriske, fysiske kommunikasjonsmidler overhodet.
Det er ikke selve lyden som treffer ørene, lyset som treffer øynene,
etc, som skaper vår forståelse av at noen protesterer, slik vi ville
forstå det om noen dyttet oss vekk eller slo oss, men forståelsen av
ordene som en verbalisert protest er formalisert i. Den som reagerer
/fysisk/ på å møte en slik protest, som om han var fysisk truet eller
utsatt for en fysisk reaksjon, er i mine øyne ikke et helt menneske, men
et dyr som mangler en viktig bestanddel i tolkningen av omgivelsene,
nemlig /refleksjonen/. Vi er naturligvis /også/ dyr, vi har også liv og
død som rammen rundt vår etikk og vi har også trusler mot vår eksistens
som grunn til å føle frykt -- i moderne samfunn er det antagelig
ingenting som er mer farlig for den enkelte enn det som formidles på
tynne og objektivt ufarlige ark papir, i den betydning at stressnivået
hos leseren kan øke vesentlig mer enn ved noen fysiske farer de har
opplevet eller vil oppleve i livet. Derfor er det sentralt for mennesket
å kunne formulere protesten i /ord/, enten den er resultat av frykt
eller sinne eller noe annet. Selvsagt vil følelsene formidles med
ordene, selvsagt vil lesern føle trusselen om det er viktig, men vi
formidler protesten i ord uten å gripe til fysiske reaksjoner. Hva har
så dette med kultur å gjøre? Jo, men jeg mener at det å formidle en
protest mot en uønsket situasjon i ord er den aller høyeste kultur.
Det er det å kunne formidle en protest uten å gå til fysisk angrep
på noen og det å kunne lese en protest uten å føle seg fysisk truet som
er kjernen i det jeg forbinder med /kultur/. Det er slik vi /mennesker/
vil løse våre problemer, det er slik vi finner frem til gjensidige
akseptable løsninger, det er slik vi legger ting bak oss når vi er
ferdige med dem. Dette later ikke til å være noen eksepsjonelt unik
posisjon -- de fleste jeg snakker med, ser på det siviliserende aspekt
ved kulturen nettopp at vi /ikke/ tyr til vold for å løse konflikter,
men uttrykker protester og hensikter i ord som alle berørte parter kan
forstå og forholde seg til i god tid før en fysisk må hindre noen i å
gjøre noe. Tilsvarende er det en klar mangel på sivilisasjon å unnlate å
formidle en reaksjon i ord, men å gripe til fysiske virkemidler,
herunder intimidering og trusler uttrykt med kroppssproget som
hovedbærer av budskapet. De som ikke klart skiller mellom ordene og en
fysisk reaksjon når en leser dem eller en tilsvarende eller helt annen
fysisk tilstand når en skriver dem, er usiviliserte og ukultiverte
mennesker som ikke har tatt opp i seg det viktigste bidraget i vår
kulturarv. Det siviliserte, kultiverte mennesket vil lese ordene og vil
kanskje få en fysisk reaksjon om budskapet er viktig nok, men vil vite
at den følelsesmessige reaksjonen er mottagerens eget ansvar, ikke noe
som ligger i ordene som sådan. Det usiviliserte, ukultiverte mennesket
vil se på ordene som en «proxy» for den fysiske «kommunikasjonen» de
egentlig vil ty til, og betrakter ordene som «fighting words»,
intimiderende, truende, krenkende, etc, /som sådan/. Å vite at ord er
ord og at ord skal møtes med ord, ikke vold og makt, er det som i aller
sterkest grad preger det jeg vil se som det siviliserte, kultiverte
mennesket, som det kultur som sådan har gitt mennesket. Å ty til vold og
makt, eller å oppleve ord som vold og makt, er dermed et utslag av
fravær av menneskelig kultur.
Jeg mener at det viktigste av alle oppfinnelser mennesket noensinne
har begått er skriftsproget og med dét formidlingen av informasjon
gjennom tid og rom uten fysisk samtidighet eller samstedighet. Ingenting
mennesker har gjort av fremskritt kan måle seg med det som gjør det
mulig for oss å dele erfaringer gjennom hverandres forståelse av dem
fremfor å dele erfaringen selv. At vi kan formidle våre erfaringer i ord
og historier la grunnlaget for all annen kultur. Å kunne formidle i ord
en erfaring slik at leseren kan føle det forfatteren følte da han
opplevet det han beskriver, men ikke da han beskrev det, er kanskje den
viktigste adskillelsen mellom to deler av vår tilnærming til
virkeligheten, erfaringen selv og hukommelsen, for slik kan vi
reflektere og tenke omkring noe vi følte sterkt omkring da det skjedde,
siden vi vet at kroppen og hjernen har et mer dyrisk, automatisk
reaksjonregister under sterke følelser. Den skriftlige formidlingen av
en husket erfaring slik at hukommelsen kan deles uten erfaringen selv,
ser jeg derfor som det absolutte høydepunkt i arten menneskets utvikling.
Om vi tar dette høydepunktet for gitt og ikke kan glede oss over at
vi kan nå fra bevissthet til bevissthet gjennom informasjon alene, vil
mange også miste kontakten med opprinnelsen til dette høydepunktet og
snu det ryggen og foretrekke fysisk samkvem og fysisk kommunikasjon i
real time, og slik også henfalle til å forstå ordene som proxy for
dette. I dagens informasjonskultur er det stadig flere tegn som tyder på
at de fleste er /ukjent/ med hvordan ordene gjør det mulig for leserne å
/velge/ når og hvordan de vil reagere på dem. Ordene oppleves like
umiddelbare som om den fysiske reaksjonen de føler var påført dem
direkte, fysisk, og deres egen reaksjon er tilsvarende umulig å skjelne
fra budskapet. Én har tidligere her på no.* skrevet at han opplevet
ordene han leste akkurat som om han ble stukket med en kniv og hadde
akkurat det samme umiddelbare behovet for -- og retten til! -- å
forsvare seg mot dette fysiske angrepet som om han fysisk ble stukket
med en kniv. Flere andre har utvist tendenser til den samme /totale
mangelen på forståelse/ for sprogets og ordets funksjon og for leserens
rolle i å forstå budskapet.
Jeg mener at menneskets største kulturelle prestasjon kommer til
sitt beste uttrykk i et menneske som kan motta en skriftlig meddelse som
rent faktisk innebærer at det finnes en direkte fysisk trussel mot deres
liv og helse og så formidle en protest som fjerner denne trusselen helt,
kanskje med en tilsvarende mottrussel, uten at noen kommer fysisk til
skade, uten at det har foregått noe fysisk farlig eller truende for noen.
Hvordan kobles så dette til kulturen som det usynlige
tolkningsapparat og de forventninger vi har i forhold til det vi faktisk
opplever? Poenget mitt er at kulturen mennesker lever i, har som en av
sine viktigste deler en felles forståelse for hva som er truende når det
formidles skriftlig. Dersom to mennesker fra forskjellige kulturer eller
subkulturer ikke har en felles forståelse for skriftlig formidlede
trusler, vil det være svært vanskelig å holde konflikten på det
skriftlige planet. Et eksempel her er hvordan myndighetene formulerer et
krav til en borger og hvordan borgeren opplever kravet. Dersom borgeren
hadde planlagt å gjøre, eller i verste har gjort, noe som myndighetene
protesterer mot, er det lett å forstå den enorme trussel borgeren er
utsatt for dersom han ikke ser for seg hvordan han kan etterkomme
myndighetenes protest uten store følger. Der er hele ideologier som er
basert på historiene om hvordan frie mennesker opplever trusselen fra
makthavere og hele land som er basert på folkekravet om at all maktbruk
skal underlegges de strengeste krav til rettferdighet, men vi formidler
fremdeles alt fra purringer til dødsdommer /skriftlig/, og de som
behersker kunsten å besvare ord med ord /før/ fysisk maktbruk kommer inn
i bildet, har de aller beste overlevelsessjanser i en høy kultur. De har
tilsvarende temmelig dårlige overlevelsessjanser i en lav kultur der ord
ikke har noen virkning. De som reagerer med fysisk maktbruk når de burde
ha reagert med ord, er det helt unison enighet om i alle siviliserte
samfunn at utgjør en trussel mot samfunnsordenen, som følgelig er basert
på at mennesker lærer seg å formidle sine protester i ord og at de
forstår og blir enige om hvilke skriftlige meddelelser som /faktisk/ vil
innebære fysiske trusler, hvilket vil si når det er /akseptert/ å
reagere med en fysisk reaksjon fra en av partenes side.
Ordene vi formidler må imidlertid ha en mulig og realistisk fysisk
konsekvens for at det skal ha mening å formidle ordene fremfor å gå
direkte til den fysiske konsekvensen, selv om den fysiske konsekvensen
er aldri så fjern eller sjeldent brukt. Derfor er det å forstå hva
ordene virkelig betyr for det en har kjært sentralt i enhver rimelig
oppfattelse av dem og dermed for hvordan protestene skal formuleres.
Selv om ordene lever sitt eget liv i informasjonen som dermed bare bærer
med seg løfter om konsekvenser, må forfattere og lesere forstå disse
konsekvensene, selv om de kan være langt fra den faktiske situasjonen,
og begge må begripe intensjonene og de langsiktige planene som ordene
avslører. Å forstå andre menneskers intensjoner er helt sentralt for vår
forståelse av oss selv, for det er i forhold til andres intensjoner vi
faktisk reagerer. Det er her kulturforskjellene kommer aller klarest til
uttrykk, ikke bare mellom lav kultur (mye vold og lite ord) og høy
kultur (mye ord og lite vold), men i det trusselbilledet som leser og
forfatter forholder seg til. Ett godt eksempel her er Salman Rushdie som
med sin objektivt ufarlige bok ble en enorm trussel mot hele den
muslimske verden, som utstedte et objektivt ufarlig skriv som innebar at
alle rettroende muslimer ble en enorm trussel mot hans liv. For
utenforstående kan det synes helt ubegripelig at det er mulig å oppfatte
ord som så fysisk farlige, men dette er kjernen i den kulturkonflikten
som utspinner seg mellom islam og Vesten: Vi har nesten ingen
fellespunkter for hvilke ord som oppfattes som fysisk truende på hver
side av denne konflikten. De som oppfatter ulike deler av konflikten
truende på forskjellig vis, viser seg å ha relativt få fellespunkter seg
imellom, også, for det er lett å se hvordan ord alene får mange til å ty
til fysiske reaksjoner, om enn med ord som «proxy» for dem, og krav om
at visse ord skal besvares med myndighetenes maktbruk, ikke med nye ord.
På dette fundament vil jeg hevde at vår kultur består i et sett
trusler som formidles i ord og en altomfattende forventing til alle
borgere om at de ikke skal gripe til fysiske reaksjoner overhodet, men
overlate slike til myndighetene, som gjennom skriftlige og muntlige
forhandlinger der kun ord skal stå mot ord, kommer frem til meget
bestemte situasjoner der det er rimelig å reagere fysisk. Der noen
borgere tar feil av truslene eller bryter med forventningen om at de
bare vil svare med ord, har andre rett til å påkalle myndighetene med
det uttalte mål å flytte konflikten tilbake til ord med myndighetenes
berettigede bruk av fysisk makt. (Hvilke trusler vi formidler i ord er
underordnet min synsvinkel her. Det vil uansett være vanskelig å liste
dem opp siden vi tar dem for gitt.)
Samtidig er det svært tydelig at det overveldende flertall som
kommer til Norge fra andre kulturer /ikke/ deler vår kultur i den
betydning at de har et /annet/ sett trusler som formidles i ord og en
langt fra universell forventning til at man skal avstå fra fysiske
reaksjoner. Det første er den umiddelbare årsaken til
kommunikasjonsproblemer. Det er vanskelig for oss å forstå at noen ord
vi bruker kan være truende for andre også innen vår egen kultur, men vi
har ihvertfall mekanismer som sørger for at vi i den fysiske verden
forstår hvorvidt de var /ment/ truende eller ikke (noe vi mangler i den
virtuelle verden her, men dét er en annen historie). Å kunne «lese»
andres intensjoner selv om de bruker ord vi finner truende (herunder
støtende, krenkende, etc), er helt sentralt for å opprettholde den andre
store faktoren i vår kultur, nemlig at vi griper til fysiske reaksjoner
kun under helt ekstreme situasjoner. Vi vil derfor ha en sterk
motivasjon til å justere vår oppfatning av ords betydning i tråd med
hvem vi kommuniserer med, for å unngå fysiske reaksjoner som alle er
enige om at skal unngåes. Dermed er den andre årsaken til
kommunikasjonsproblemer at vi ikke deler kravet om at fysiske reaksjoner
er absolutt siste utvei. Dette har følgelig direkte bytydning for viljen
til å justere oppfatningen av andres ord, og slik vi ser på de med lav
kultur hos oss, også, er det en markert tendens til å /ville/ oppfatte
noen ord som truende selv om en slik hensikt faktisk ikke finnes. Det er
særlig foruroligende at noen av de som oppfatter ord aller mest truende,
også er de som som bryter med den universelle forventingen at man /ikke/
griper til fysiske reaksjoner, og dét gjelder både nordmenn med lav
kultur og de overveldende flertall som kommer til Norge. Det er ikke
tilfeldig at disse to gruppene også finner hverandre lettere enn de
klarer å kommunisere med høykulturelle nordmenn.
I æreskulturer er det slik at nettopp ord /er/ farlige og truende og
det å bekjempe ord med vold /er/ den foretrukne måten å rette opp skaden
som er forvoldt av ordene. For nordmenn som lider av dette og finner at
de må reagere med ord som er ment å formidle fysisk reaksjon når de ikke
kan gripe til fysiske reaksjoner direkte, vil samhørigheten med
innvandrere være klart sterkere enn med nordmenn som betrakter
æreskultur som meget lav kultur. Bare påstander om at æreskultur er
lavkultur er tilstrekkelig til å antenne de æreskulturelle og deres
norske likesinnede, helt i tråd med den avstanden mellom kulturene jeg
beskriver.
Så, gitt at vi har kulturforskjeller både i trusselbilledet og i
ulike holdninger til at fysiske reaksjoner ikke skal forekomme annet enn
når det er helt nødvendig, hvordan kan vi formidle vår høye kultur til
de som har en lav kultur fra de landene de kommer fra? /Forstår/
nordmenn faktisk at de har en høy kultur? Mange gjør det åpenbart ikke,
slik de reagerer svært så fysisk på ord som rent faktisk ikke kan true
noen om ikke mottageren vil føle seg truet. Mange nordmenn ser opp til
de som tar saken i egne hender og retter opp ærekrenkelser med
knyttneven, men setter en strek i god avstand fra våpen, æresdrap, og
lignende. Noen nordmenn lever i en verden av fysiske reaksjoner på ord,
der ordene ikke formidler noe av betydning og vold er det egentlig
sproget. Når innvandrere fra lavere kulturer kommer til oss, hvem vil de
så finne samhørighet med? Jo, de vil akkurat som lavkulturelle nordmenn
oppfatte høykulturelle nordmenn som ser ned på fysiske reaksjoner som
noe frastøtende primitivt som truende /i seg selv/ og, fordi de ikke kan
ta igjen på den måten de ønsker, oppfatter dette som «undertrykkelse»,
dvs, de må undertrykke den fysiske reaksjonen de så inderlig ønsker å
uttrykke på den eneste måten de kjenner fordi de forstår at de vil få et
ublidt møte med myndighetene om de forsøker seg.
Kanskje bør vi begynne med våre egne dersom vi virkelig ønsker å
vise at Norge har en meget høy kultur? Kanskje bør vi fokusere innsatsen
på å vise /nordmenn/ hvordan de skal reagere på noe de ikke liker, dvs,
sette frem sine protester i klare og tydelige ord /uten/ fysiske
undertoner og /uten/ dårlig skjulte fysiske trusler? Kanskje bør vi i
utgangspunktet se på hvordan de nordmennene som er aller mest
innvandringsvennlige mangler den høye kulturen som ville ha vært
nødvendig for å uttrykke seg bare i ord når de møter de mindre
innvandringsvennlige som ikke liker alle de lavkulturelle og den trussel
mot samfunnsordenen det er at det finnes så mange mennesker som tar feil
av truslene som formidles i ord og mangler hemninger mot å gripe til
fysiske reaksjoner? Kanskje bør vi først og fremst sette inn innsatsen
mot nordmenn som ikke forstår hvilken kultur de faktisk lever i og
hvorfor det er så sentralt at samfunnet oppnår en stor grad av enighet
om hvilke trusler som formidles skriftlig og hvordan en skal reagere på
dem skriftlig? Kanskje bør vi fokusere arbeidet på de blant våre egne
som oppfatter ord mer truende enn de faktisk er, dersom vi ønsker å
bekjempe innvandrernes tendenser til å besvare ord med vold? Kanskje bør
vi først og fremst ta tak i de /nordmenn/ som reagerer med sosial
stigmatisering og utstøtelse, åpenbare ærekrenkelser og sterke ønsker om
voldsbruk mot de som fremmer ytringer de finner truende, slik at de kan
heve sitt kulturelle nivå til det Norge ønsker å ha, ikke bidra til å
senke det ved å importere andre lavkulturelle som er mer på deres eget nivå?
Jeg tror at den veldige interessen vi finner hos «anti-rasister» for
å ty til voldeligheter og truende fremferd mot de som uttrykker meninger
de ikke vet hvordan de skal besvare, skyldes at de føler seg fremmede i
eget land. Den høye kulturen som Norge faktisk har, med en nesten
ekstrem grad av skriftlig konfliktløsning og demokratiske virkemidler
som /virker/, er antagelig ubegripelig for «anti-rasistene», som i
likhet med innvandrerne de så gjerne forsvarer, føler et veldig ønske om
fysiske reaksjoner som møtes med klare signaler fra myndighetene om at
dette får de ikke lov til i et sivilisert land, og dermed føler den
samme innestengte maktesløshet so det vi ser utfolde seg i Frankrike og
spredte steder i Europa nå. Det er ingen tvil om at Frankrike også har
en svært høy kultur og at «eliten» der har en enda høyere kultur enn det
som kunne vært en norsk elite om det var sosialt akseptabelt, men de har
tydeligvis ikke lykkes i å formidle sin kultur til innvandrere.
Det store spørsmålet jeg da stiller, er om vi lykkes i å formidle
vår høye kultur til våre egne barn i skolen og i samfunnet forøvrig,
eller om de ser at de lavkulturelle som griper til en umiddelbar fysisk
reaksjon og trusler om fysiske reaksjoner «vinner» på de arenaer
konfliktene utspiller seg. Jeg frykter at vi på grunn av «multikultur»
ikke tør ta et oppgjør med den lavkulturen som fysiske reaksjoner
innebærer. I en konflikt mellom en som tyr til ord og en som tyr til
vold, er det ikke vanskelig å si hvem som vil gå av med seieren. Det er
fordi vi har et kraftig tabu mot å ty til vold at vi har /måttet/ lære
oss å formidle reaksjoner og protester i ord. Dess stekere tabu, dess
mer må vi formidle i ord. Britenes overklasse er et ekstremt eksempel i
så måte, der mannen i gata ikke engang forstår hvilke grove fornærmelser
og trusler som hagler mellom partene i det som ser ut som en ekstremt
dannet, høflig passiar. (Kulturforskjellen viser seg i mangelen på
felles forståelse av hvilke ord som er truende.)
Her på Usenet, og i ikke veldig opplyste deler av samfunnet ellers,
er det ganske mange mennesker som ikke har utviklet noe operativt skille
mellom ord og underliggende fysiske konsekvenser, og derfor mener at man
ikke skal bruke visse ord fordi de /oppfattes/ truende. Dette er den
rake motsetning av høy kultur. Høy kultur finner vi der ord som er ment
truende /ikke oppfattes/ truende, men besvares med mindre truende ord
tilbake slik at konflikten fortsetter å leve i ord og ikke utarter til
unødige fysiske reaksjoner. En som derfor /oppfatter/ ordene som
truende, blotter sitt lavkulturelle opphav, hvor avsenderen av en verbal
melding måtte passe på ikke å bruke ord som ville medføre fysiske
reaksjoner hos de udannede mottagerne. Det er det samme om man sier noe
«blasfemisk» til en som er dypt religiøs og derfor mangler evne til å
reagere med ord, eller noe «støtende» til en som er så nærtagen at han
ikke kan formulere følelsen i ord, eller noe «krenkende» til en som har
et inflatert ego og mangler et realistisk trusselbillede mot sin
innbilte betydning og rolle i andres øyne -- fellestrekket er at den som
tar feil av trusler og griper til fysiske reaksjoner eller proxy for
samme for tidlig også vil oppfatte ord som svar på hans egne handlinger
som vesentlig mer truende enn de er og derfor vil forlate det verbale
stadiet helt på egen hånd. Det er lett å tenke seg en person som sier
noe en annen finner forskrekkelig smakløst, hvorpå den som reagerte slik
opplever sin reaksjon som /intensjonen/ bak uttalelsen og derfor velger
en nær-fysisk verbal, om ikke fysisk, reaksjon fordi trusselen er så
tydelig for ham, men derigjennom faktisk er den første til å ha en
fysisk truende intensjon. Dersom den som reagerer slik har lav kultur,
vil innbilningen om den smakløses intensjon være vanskelig å fjerne,
spesielt om den som opplever et slikt forstyrret angrep fra en
lavkulturell som motbydelig i kraft av sin veldige udannethet og derfor
sier klart fra at denslags lavkulturell adferd er uakseptabel. En som
tar feil av trusselbilledet i første omgang, vil selvsagt ta feil av et
slikt svar, også, og slik kan en lavkulturell holde på trusselbilledet
og de eskalerende fiendtlighetene helt på egen hånd, mens den
høykulturelle som regnet med at uttalelsen ville bli forstått korrekt,
bare ser ned på hans lavkulturelle uttrykksform. Det er her det er
viktig å forstå at kulturen kan være så forskjellig mellom to personer
at de ikke /ser/ hvordan noe de gjør kan være truende for andre og ikke
forstår at det de oppfatter som truende selv heller ikke er ment slik på
den andre siden. Dersom vi skal klare å innlemme masse lavkulturelle
innvandrere i vårt samfunn med vår høye kultur, må vi følgelig først og
fremst finne ut hvordan vi skal få en lavkulturell nordmann til å dele
de høykulturelles trusselbillede og slik ikke få behov for utidige
fysiske reaksjoner.
Jeg tror, summa summarum, at vår kultur er så /ubevisst/ oss at vi
ikke forstår hvordan det sterke tabuet mot fysiske reaksjoner skaper et
sterkt verbalt bolverk mot trusler og et tilhørende sterkt
kompetansekrav til de som vil leve i vår ikke-voldelige, verbale
høykultur, og derfor ikke har noen lett-tilgjengelige begreper og
metoder for å formidle til våre egne at det ikke er utidige ord som er
problemet, men utidige reaksjoner på dem og da særlig fysiske og
nær-fysiske. Vi har, isteden, fått et problem med å forklare mennesker
som ser at de kan vinne noe på kort sikt ved å gripe til fysisk truende
adferd, og som ikke ser at det å ville gripe til fysisk truende adferd,
men hindres i det av sosiale tabuer og myndighetene, vil skape en
frustrasjon som ikke ville ha fantes om de var mer høykulturelle, at det
å lære å svare med ord, det å la være å reagere så sterkt, det å la være
å oppfatte andre truende som ikke er det, det å finne en ikke-truende
reaksjon selv på truende situasjoner, osv, faktisk er til deres beste på
lang sikt. Jeg tror vi må begynne med to klare tabuer: For det første at
det er strengt forbudt å reagere på ord selv med et /ønske/ om å reagere
fysisk, for dét viser at en mangler evne til å leve som menneske i vårt
samfunn og er forbundet med dyp skam, og for det andre at den som på
fritt og selvstendig grunnlag likevel tyr til fysiske reaksjoner,
automatisk har tapt. Når det forbindes med et sviende personlig nederlag
å mangle ord i en betent situasjon og å ønske å angripe noen fysisk og
et enda større nederlag å reagere fysisk, vil mennesker som har behov
for å protestere enten brenne opp innenfra med frustrasjon eller finne
ut hvordan de skal få fremmet sin protest på den eneste måten de kan
lykkes, med ord de har lagt seg i selen for å lære å bruke. Jeg tror
altså at vi må begynne med våre egne, de «anti-rasistene» som er så
voldelige og aggressive, og vise dem at de faktisk kan fremsette
holdbare argumenter mot det de ikke liker og helt la være å føle seg
krenket, truet, tråkket på, støtt, osv, og på den måten /vise/ at de
også er deltagere i et høykulturelt, sivilisert samfunn, i motsetning
til å vise at de har mer tilfelles med innvandrere som aldri hadde noe
godt samfunn å lære kultur fra i utgangspunktet.
--
Erik Naggum 2005-318-25695 «lectitare humanum est»
Member of AAAS, ACM, AMS, APS, ASA, EMS, IMS, MAA, NMF, NYAS.
http://naggum.no/nocebo -- fear of harm is by itself harmful.
Erik Naggum 2005-318-25695 «lectitare humanum est»
Member of AAAS, ACM, AMS, APS, ASA, EMS, IMS, MAA, NMF, NYAS.
http://naggum.no/nocebo -- fear of harm is by itself harmful.